Havasupai del 4

Etter tre netter i Suapai var tiden kommet til å dra opp fra canyonen igjen. Vi var tidlig oppe og ferdigpakket og rakk frokost på landsbyens kafé som aldri ville ha overlevd dersom den hadde et snev av konkurranse. Men hvor ble det av hestene og bagasjemuldyret? Etter hvert viste det seg at de hadde funnet ut at de ikke følte for å gå opp til hilltoppen i dag likevel. Damen på lodgen ringte rundt etter alternative hester, men uten hell. De eneste som kanskje kunne, de kunne ikke før langt på dag, og da var det for varmt for folk og fe å dra gjennom dalen. Dermed satte vi oss i køen for å komme oss med helikopteret.

Det var en lang kø, det var 38 grader, det var svett og det var mye rødt støv som ble hvirvlet opp hver gang helikopteret landet eller lettet.

Seks timer etter at vi egentlig skulle ridd ut fikk Helle og Ylva komme med helikopteret, mens Kyrre og Tormod måtte vente på neste tur.

Helikopteret lettet.

Fantastisk å se toppene av canyonen i øyehøyde.

Joda, Ylva, det er helt trygt! Jeg lover!

Og så kom halgstormen. Det pisket regn og hagl på vinduene på helikopteret. Det lynte og tordnet rundt oss. Helikopteret måtte legge seg over på siden og fly ned i den smale kløfta og nødlande.

Etter hvert letnet det såpass at de ble vurdert som forsvarlig å fly opp igjen. Vi var ganske lettet da vi landet på hilltoppen og kunne løpe ut av helikopteret, gjennom det øsende regnværet og inn i et skur.

Etter en stund fløy helikopteret tilbake for å hente Kyrre og Tormod. De syntes heldigvis bare det var spennende, og de fikk heldigvis en litt roligere flytur enn jentene!

Havasupai del 3

Neste dag var vi oppe tidlig for å klare å komme oss til fossefallene før det ble for varmt. Havasu River munner ut i Coloradoelva litt lenger nede, men før det kaster den seg ut for klippene i noen fantastiske fossefall. På grunn av kalknivået i elva er vannet helt turkis - og nydelig, klart og varmt.

Først kom vi til Navajo Falls.

Lenger nede i elva lå dagens mål, Havasu Falls.

Det var nydelig å bade i kulpene nedenfor fossen, så her ble vi hele dagen - særlig ettersom det var for varmt til å gå de par timene tilbake i 36 grader og oppoverbakker!

Ylva badet i fire timer.

Tormod ser ut som en skikkelig Californiagutt! Merk det obligatoriske fortannløse smilet.

Det var til og med steiner å bruke som ryggstø ute i vannet!

I tillegg til kulpene og strykene var det også mulig å gå nesten inn i fossen.

Lang og svett vei tilbake, men med småpauser for leking og for å se på dyr og planter på veien.

Havasupai del 2

Del 2 er bare et lite bildeskred fra en kveldstur med bading i elva ikke så langt fra landsbyen. På dagtid var det nemlig for varmt til å være noe særlig ute, så da måtte vi sitte inn i aircondition og spille Risk Godstorm i stedet.

Havasupai del 1

I den vestlige delen av Grand Canyon ligger Havasupai-folkets land. I dette området har de bodd siden 1100-tallet, her ble de innskrenket til et lite reservat, og her fikk de igjen store deler av landet sitt i nyere tid. Indianerstammen bor fortsatt nede i bunnen av dalen, rundt 450 mennesker. Det går ingen bilvei ned dit, så man kan gå, ri eller ta helikopter. Vi skulle ri ned, og møtte opp på hilltoppen en morgen. Vi hadde beskjed om å ta på oss langerma, langbukser og hatt, som beskyttelse mot sola. Og vann. Mye vann.

Nydelig utsikt over canyonen fra hilltoppen.

Men hvor var egentlig stien vi skulle ri ned på?Ah.... der!

Og stien begynner der, ja? Ok!

Det er ingen bilder fra første timen av rideturen. Det er fordi den gikk på en sti som var en drøy meter bred, med ingen kant mot canyonen. Det var bratte hårnålsvinger. Det var løse steiner, grus og sand. Og det var tre hester som ikke var VELDIG samarbeidsvillige. Verken med oss eller med hverandre. Så det var ingen som hadde noen ledige hender til å ta bilder.

Og så kom vi ned i dalen, og pustet lettet ut. Da begynte rideturen inn til landsbyen Supai.

Vi red i westernsaler, og de er ganske bratte både foran og bak, så det er ikke plass til barn foran i salen. Derfor satt Tormod på salteppet BAK Kyrres sal, og holdt seg fast i Kyrres belte. I fire timer.

Det var ingen skygge. Det var ingen pauser. Og det var ca. 36 grader i den ikke-eksisterende skyggen. Vi var glade vi hadde tre vannflasker hver!

Men det var fantastiske farger på steinen, og masse nydelige formasjoner.

Bagasjen for alle som rir eller går, samt alle forsyninger til landsbyen som ikke trenger å fraktes kjølig, fraktes med muldyr. De går opp og ned hver dag - det er en svett jobb! Den ene duffelbagen vår ble permanent misfarget av muldyrsvette, som lysnet grønnfargen.

Tormod og Kyrres hest var veldig glad i litt uoppfordret og tilsynelatende umotivert trav. Den hadde bare to gir - trav og saaaaakte.

Endelig nådde vi fram til elva som ledet til landsbyen, og hestene fikk drikke. Det var deilig å se grønne planter igjen!

På vei inn mot Supai, de to "hodene" på fjelltoppen til venstre er landsbyens voktere.