I den vestlige delen av Grand Canyon ligger Havasupai-folkets land. I dette området har de bodd siden 1100-tallet, her ble de innskrenket til et lite reservat, og her fikk de igjen store deler av landet sitt i nyere tid. Indianerstammen bor fortsatt nede i bunnen av dalen, rundt 450 mennesker. Det går ingen bilvei ned dit, så man kan gå, ri eller ta helikopter. Vi skulle ri ned, og møtte opp på hilltoppen en morgen. Vi hadde beskjed om å ta på oss langerma, langbukser og hatt, som beskyttelse mot sola. Og vann. Mye vann.
Nydelig utsikt over canyonen fra hilltoppen.
Men hvor var egentlig stien vi skulle ri ned på?Ah.... der!
Og stien begynner der, ja? Ok!
Det er ingen bilder fra første timen av rideturen. Det er fordi den gikk på en sti som var en drøy meter bred, med ingen kant mot canyonen. Det var bratte hårnålsvinger. Det var løse steiner, grus og sand. Og det var tre hester som ikke var VELDIG samarbeidsvillige. Verken med oss eller med hverandre. Så det var ingen som hadde noen ledige hender til å ta bilder.
Og så kom vi ned i dalen, og pustet lettet ut. Da begynte rideturen inn til landsbyen Supai.
Vi red i westernsaler, og de er ganske bratte både foran og bak, så det er ikke plass til barn foran i salen. Derfor satt Tormod på salteppet BAK Kyrres sal, og holdt seg fast i Kyrres belte. I fire timer.
Det var ingen skygge. Det var ingen pauser. Og det var ca. 36 grader i den ikke-eksisterende skyggen. Vi var glade vi hadde tre vannflasker hver!
Men det var fantastiske farger på steinen, og masse nydelige formasjoner.
Bagasjen for alle som rir eller går, samt alle forsyninger til landsbyen som ikke trenger å fraktes kjølig, fraktes med muldyr. De går opp og ned hver dag - det er en svett jobb! Den ene duffelbagen vår ble permanent misfarget av muldyrsvette, som lysnet grønnfargen.
Tormod og Kyrres hest var veldig glad i litt uoppfordret og tilsynelatende umotivert trav. Den hadde bare to gir - trav og saaaaakte.
Endelig nådde vi fram til elva som ledet til landsbyen, og hestene fikk drikke. Det var deilig å se grønne planter igjen!
På vei inn mot Supai, de to "hodene" på fjelltoppen til venstre er landsbyens voktere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar