Etter tre netter i Suapai var tiden kommet til å dra opp fra canyonen igjen. Vi var tidlig oppe og ferdigpakket og rakk frokost på landsbyens kafé som aldri ville ha overlevd dersom den hadde et snev av konkurranse. Men hvor ble det av hestene og bagasjemuldyret? Etter hvert viste det seg at de hadde funnet ut at de ikke følte for å gå opp til hilltoppen i dag likevel. Damen på lodgen ringte rundt etter alternative hester, men uten hell. De eneste som kanskje kunne, de kunne ikke før langt på dag, og da var det for varmt for folk og fe å dra gjennom dalen. Dermed satte vi oss i køen for å komme oss med helikopteret.
Det var en lang kø, det var 38 grader, det var svett og det var mye rødt støv som ble hvirvlet opp hver gang helikopteret landet eller lettet.
Seks timer etter at vi egentlig skulle ridd ut fikk Helle og Ylva komme med helikopteret, mens Kyrre og Tormod måtte vente på neste tur.
Helikopteret lettet.
Fantastisk å se toppene av canyonen i øyehøyde.
Joda, Ylva, det er helt trygt! Jeg lover!
Og så kom halgstormen. Det pisket regn og hagl på vinduene på helikopteret. Det lynte og tordnet rundt oss. Helikopteret måtte legge seg over på siden og fly ned i den smale kløfta og nødlande.
Etter hvert letnet det såpass at de ble vurdert som forsvarlig å fly opp igjen. Vi var ganske lettet da vi landet på hilltoppen og kunne løpe ut av helikopteret, gjennom det øsende regnværet og inn i et skur.
Etter en stund fløy helikopteret tilbake for å hente Kyrre og Tormod. De syntes heldigvis bare det var spennende, og de fikk heldigvis en litt roligere flytur enn jentene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar